Jeg pulte Siv Jensen i rompa. Hardt.

Kulturkaféen på Sølvberget er et naturlig møtested i Stavanger. Jeg har faktisk sett flere kjendiser der, for eksempel Bjørn Eidsvåg, Manuela Osmundsen, Bjarte fra Radioresepsjonen, Kari Mills, Peter Ijeh og Gjertrud Gjynge.

Men Siv Jensen er den eneste kjendisen jeg har møtt på café som jeg endte opp med å pule i rompa, hardt.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at årsaken til at kjendisene over er nevnt som kvinne – mann – kvinne – mann osv er fordi jeg er sosialdemokrat og i så måte ikke ønsker noen form for diskriminering eller kategorisering av enkeltindivider. Jeg er fullstendig klar over at dette er pretensiøs selvbevissthet, på grensen til det latterlige. Men samtidig så er det nettopp denne siden i meg som fanget Siv Jensens oppmerksomhet, lik et rovdyr værer sitt bytte. For Siv Jensen er et rovdyr. Et rovdyr med et sultent rompehull.

Siv Jensen satt ved et av vindusbordene, jeg måtte se bort til henne to ganger, det går alltid litt tid før man kjenner igjen noen fra TV skjermen når man ser dem slik, ansikt til ansikt. Hun satt sammen med en annen dame, og min første tanke var at det måtte være søsteren hennes, hun miljødama i WWF. Eller kanskje dette var kjæresten som hun aldri tør vise frem i media? Jeg prøvde å ikke se for mye bort til henne, og konsentrerte meg om å slurpe til eple- og kanelteen min mens jeg leste videre i Grense Jakobselv. Sakte men sikkert gikk det like vel opp for meg at Siv Jensen satt og gransket meg.

Da den andre kvinnen reiste seg og gikk, kom Siv Jensen bort til bordet mitt. Hun så på boken min.

”Fløgstad, typisk kulturelite, rødvinssosialister og selvproletarer, bakstreverske forståsegpåere som ikke lager kunst som folk vil ha” stemmen hennes gikk en hånlig oktav opp i slutten av setningen, som for å markere et poeng, akkurat slik som på TV.

”Nå-å” dro jeg på det, ”jeg vet nå ikke helt om det stemmer

Hun sukket tilgjort, ”Kjære deg, du vet ing-en-ting”

Hun dumpet ned på stolen. Kremtet og så misfornøyd ut.

Siv Jensen lente seg over bordet og låste blikket mitt, blodtrøstig sa hun ”Hva synes du om bompengeringer: brutalt landeveisrøveri, eller brutalt landeveisrøveri som rammer folk flest?”

”Eh, jeg har ikke bil, jeg så…”

Hun måpet før hun fikk summet seg og begynte å himle med øynene.

”Men hvis jeg hadde hatt bil så tror jeg at jeg ville godtatt at de faktiske brukerene av en vei er de som betaler for den i og med at det er for dem den er bygget. Se på det som en privatisering av veinettet; de som kjører der må betale, de andre slipper.”

Denne analysen gjorde ikke særlig inntrykk på Siv Jensen. Hun flekket tenner. ”Høres ut som typisk sosialistsvada, faktisk så ønsker folk flest…”

Jeg avbrøt henne ”Folk flest, altså 80% av velgerne stemmer ikke på FRP, da er det søkt å hevde at dere er for folk flest, faktum er at dere ikke er for folk flest, men snarere er et parti for samfunnets aller rikeste”

”Ja? JA?”stemmene hennes var full av spent forventning.

”FRP er det eneste partiet som ikke vil kreve norske tariffvilkår av norske arbeidsgivere, dere vil gi skattelette til de rikeste – noe som vil øke ”folk flests” andel av skatteinnsatsen, og samtidig tilrettelegge for økt bruk av midlertidig ansettelser. Videre vil FRP åpne for flere privatskoler, hvem tror du har råd til å sende barna sine dit? Kapitaleiere og rikfolk som ikke vil ha barna sine på offentlige skoler.”

Siv Jensen så på meg.

”Hvor bor du?”

”Rett her oppe”

”Vel, sitt ikke der og gap, la oss gå” glefset hun.

Jeg reiste meg sakte. Det er vanskelig å skjule en ståkuk når man har på seg sykkelshorts.

Hun marsjerte inn i leiligheten min med skoene på. Jeg hater når gjester ikke tar av seg skoene. Hun ble stående ved bokhyllen før hun så seg rundt i stuen.

”Jeg hadde trodd veggene var dekket av Bob Marley plakater og brente amerikanske flagg” det var skuffelse i stemmen.

”Å brenne andre nasjoners flagg er en tåpelig fornærmelse, jeg ville aldri gjort noe slikt.”

Hun pirket i en bok ”du har jo ikke en gang Gerhardsen, Lie eller Gustavsen her”

”Verden må videre, vi kan ikke henge oss opp i utdaterte idealer som ikke langer passer for dagens virkelighet, vil du ha noe å drikke?”

”Jeg tror dette var en feiltagelse” hun snudde seg mot døren.

”Nå skal det sies at jeg likevel mener at produksjonsmidlene skal tilhøre arbeiderne” sa jeg med håp i stemmen.

Siv Jensen kviknet til ”Få et glass vin, jeg liker Black Tower, nei Baileys! Gi meg Baileys!”

Hun drakk grådig av et melkeglass med Baileys, og for hver gang jeg sa noe som ikke var overens med FRPs partiprogram tok hun av seg et plagg. Til slutt satt hun naken på sofaen min, mellom de overraskende, nesten mandige, muskuløse lårene kunne jeg skimte konturene av et velfrisert venusberg. Det er tydelig at imagebyggingen og stylistbesøkene ikke begrenser seg til frisør, spraytan og tannbleking. Hun så på meg med et blikk som ikke helt sa om hun foretrakk å gå videre som mindretallsregjering, eller om en koalisjon var å foretrekke. Jeg var begynt å bli nervøs for egne ministerambisjoner etter at det viste seg at vi var enige når det gjaldt å heve tollgrensen for varer innført fra utlandet og nedleggelse av Statskirken.

Heldigvis er Siv Jensen en målrettet kvinne.

”Hva tror du” sa hun med et provoserende toneleie, ”om den fabelaktige kampanjen vi har startet på www.kristenfolket.no?”

Jeg sukket lettet, dette var hålfestgaranti, hun kunne like gjerne ha spurt om jeg hadde kondomer. Jeg lot sykkelshortsen falle.

”Jeg synes det er et glimrende eksempel på den sneversynte kortsiktigheten FRP og partiets potensielle velgere står for. Dersom relokalsjonen av Norges ambasade i Israel fra Ten Aviv til Jerusalem er den viktigste saken for dere er det ikke bare en tåpelig prioritering, det er også provoserende og vil garantere at et hvert forsøk på opprettholde en nøytral rolle i konflikten vil strande.”

Jeg så nå at brystvortene hennes ikke lenger så ut som dvaske speilegg, men struttet harde med en rødbrun gyllen glans. Siv Jensen hadde reist seg og kom mot meg, hun dyttet meg baklengs på sofaen. Jeg kunne kjenne den varme pusten hennes mot skrukket mitt.

”Og dersom ekteskapsloven og den kontinuerlige diskrimineringen mot homofiles likerett til å kunne gifte seg og få de samme rettigheter sammen med den partneren de elsker er viktigere enn helsevesen, trygge arbeidsplasser, klimakampen og generell respekt for mennesker og likeverd…” jeg gispet idet hun grådig startet å kysse pungen. Jeg hadde ingen oljepenger i den, men ville ikke drepe hennes iver. ”Det forsterker bare bildet av FRP som partiet for de som kun tenker på seg selv og ikke sin neste, partiet for de som vil ha fri flyt av alkohol og bensin slik at de kan kjøre fort og kaste engangsgrillen i grøfta uten noen innblanding av staten før de krasjer og plutselig syter for at veinettet ikke er designet for 180 km/t og den tyske legen på akuttmottaket ikke snakker godt nok norsk.

Blodet strømmet ut i lemmet mitt og jeg var iferd med å miste konsentrasjonen. Siv Jensen reiste seg. Hun stilte seg på alle fire i sofaen og så på meg over skulderen, ”Ser du denne?” sa hun og blunket med brunøyet.

Jeg nikket ivrig.

”Aaangriiip!” Ropte hun med den myndighet som sømmer en generalsekretær.

”Siv”, sa jeg, ”hils på Jensemann” og gned en spyttklyse over tyskerhjelmen før jeg boret meg rett inn i reservoaret. Hun gryntet.

For hvert støt gikk gryntingen over til manisk latter. Jeg tok tak i hoftene og støtte hardere til.

”Ja! Mer!” ropte hun ”Mer! Fortell hva du synes om pengepolitikken vår”

”Dere er kortsiktige idioter, tar vi utgangspunkt i FRPs partiprogram så har dere tenkt å øke de offentlige årlige utgifter med 30 milliarder kroner, samtidig som dere skal senke de årlige offentlige inntekter med 70 milliarder kroner. Annet er vel ikke å forvente av et parti som nekter å tro på formaningene fra Norges Bank, Statisk Sentralbyrå og det som måtte finnes av samfunnsøkonomiske forklaringsmodeller. Dere har jo lest Ayn Rand og foretrekker å tro at alle blir rike hvis man opphever alle reguleringer, dette…erhnnn.. gali…matiaaashh…”

”Jeg er dypt sjokkert ” stønnet Siv Jensen ”dyypth sjokkert!”

Jeg fortsatte å la rompa hennes få føle de frie markedskreftene, helt uten hemmende reguleringer slik at vi kunne nå vårt pareto hvor alle parter var fornøyde med utfallet. Endelig fikk Siv Jensen oppleve hvor rævkjørt markedet blir når en skikkelig kuk får herje fritt. Hun hylte av fryd.

”Ikke stopp nå” hveste hun ”Ikke STOPP!”

Jeg trøkket trynet hennes ned i en sofapute slik at hun satt baken enda mer opp i været, og med presisjon torpederte Jensemann enhver regjeringstanke ræva hennes måtte ha.

”Jeg kommer ikke til å gi en eneste krone i budsjettforhandlingene, så du får nøye deg med det innskuddet som kommer nå” sa jeg da jeg kjente at mine små AUF’ere snart skulle skytes ut.

”Vent!” hikstet hun ”gi meg mer”

Jeg trakk meg ut med et ”pop” som fra en champagneflaskene i Folkets Hus på valgnatten, Siv krabbet rundt på gulvet og kastet seg grådig over Jensemann med en iver som skulle få en til å tro at hjemsendelse av hele Trandum var i premie. Jeg skjønte hva hun ønsket seg, og jeg var klar til å levere. Jeg rensket stemmen.

”Et spøkelse er på ferde i Europa - kommunismens spøkelse” sa jeg med myndig røst, Siv Jensen startet å riste som i spastiske kramper, mens munnen hennes frenetisk jóg opp og ned over lemmet mitt. Jeg gjentok hver eneste Marx’ sitat jeg kunne, helt til jeg nådde min egen ”historiske uunngåelighet” og leverte en ladning langt ned i halsen på henne. Den frie flyten av varer og tjenester førte til et utfall vi begge var fornøyde med. Jeg ga et siste støt for fellesskapet før jeg kjente det svikte i knærne.

Jeg hadde tatt på meg bokseren igjen og så på at hun kledde seg.

”Får jeg se deg igjen?” sa jeg med håp i stemmen.

”Selvfølgelig, det er bare å skru på denne det” sa hun og klapset til TV’en.

Det kom en ubehagelig stillhet.

”Vel, det var hyggelig å møte deg” var alt jeg klarte å mumle.

”Small-talk kjeder meg” smalt hun tilbake mens hun sjekket hår og sminke i speilet som henger i gangen.

Jeg var såret og lette etter noe annet å feste blikket på. Hun må ha merket dette, for idet hun plukket opp veska så hun på meg.

“Hei du?”

“Ja?” stammet jeg.

“Takk for at du ikke nevnte barten min”

“Den-jeg synes den er fin”

Jeg hørte døra smelle igjen og satt alene igjen i stillheten. Lukten av henne fyllte rommet. Lukten av oss. Jeg skjønte at jeg bare var enda et steg ned i Siv Jensens selvfornedrelse.

Det føltes ikke så ille.